DETTE ER ET GJESTEINNLEGG SOM JEG FIKK PÅ MAIL I DAG. H*N SOM SKREV DET VIL VÆRE ANONYM. DERFOR VIL IKKE NOE NAVN, ALDER, DATO ELLER BOSTED BLI PUBLISERT. DET ER EN STERK HISTORIE, OG JEG BLIR LIKE RØRT HVER GANG JEG LESER GJENNOM DET. DU SOM SKREV DET; HÅPER SÅ INDERLIG DU BLIR FRISK! DU ER SÅ UTROLIG STERK SOM VIL DELE HISTORIEN DIN MED MEG OG ALLE SOM LESER. TAKK! 

--- Når jeg sier leukemi tenker du blodkreft. Har jeg rett? Leukemi blir delt inn i to former(akutt og kronisk form), og det er fire hovedtyper. Kronisk myelogen leukemi (KML). Kronisk lymfatisk leukemi (KLM). Akutt myelogen leukemi (AML). Akutt lymfatis leukemi (ALL). Akutt lymfatisk leukemi. Smak litt på de tre ordene før du leser videre. Akutt.. Lymfatisk.. Leukemi.. Sykdommen utgjør hele 80% av alle tilfeller av leukemi hos barn. 20% hos voksne. Per 31.12.2004 var det 1335 personer i Norge som hadde en form for leukemi. Derav hadde 913 personer hatt diagnosen i 5 år eller mer. I 2004 var antall nye tilfeller 119 menn og 109 kvinner. Om du får tilbakefall, er det kun beinmargstransplantasjon som kan redde deg. Hos pasienter som har fått tilbakefall, vil 80-90% av barn og 40-50% av voksne kunne kureres. 

I 20** var jeg én av dem som fikk diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Håper forresten at alle skjønner at jeg vil være anonym. Jeg dro til legen, og fikk sjokk-beskjeden kastet rett i ansiktet mitt. "Du har akutt lymfatisk leukemi". Tårene rant nedover kinnet. Det føltes ut som om at tårene aldri sluttet å komme. Øynene ble fylt med tårer, og synet ble dårligere og dårligere. Jeg hadde ikke ord. Ingenting som kunne beskrive følelsene mine. Når jeg tenker ordentlig etter, jeg følte ingenting. Jeg var helt kald. Skulle nesten tro jeg var hjerteløs. Jeg kjente ingenting. Ikke engang smertene som gjorde at jeg dro til legen. Jeg var tom. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke, gjøre eller føle. Skulle jeg være sjokkert? Trist? Alt var bare helt tomt. En tomhet fylt med gråt. Tomheten varte i minst to uker. Minst. 

Når følelsene etterhvert kom, ble jeg til et følelsesfylt helvete. Helt til jeg hadde kjent litt på alle følelsene, og fått kontroll på dem. Jeg var sint. Sint fordi jeg, av alle mennesker på denne jord, fortjente ikke å få kreft. Så kom sorgen. Tenk at jeg har kreft. Det er enda helt uvirkelig. Vanskelig å tenke på. Jeg har faktisk kreft. Klart - jeg kan bli frisk en vakker dag. Det vet jeg godt. Men. Det er alltid et men, er det ikke? Det føles ut som om jeg har fått en dødsdom kastet over meg. Som at jeg om noen måneder/år er borte. Bare et vindpust. Det er så.. Jeg har ingen ord som kan forklare. Det føles ut som at døden er eneste utvei. Jeg har ikke tenkt å selvmord. Det bare føles ut som at jeg ikke har så lenge igjen. Den første tanken som kom til meg etter jeg fikk kreft var "jeg kommer til å dø. Jeg skal dø.". Er det ikke det alle kreftpasienter tenker? 

Når jeg treffer fremmede på gata, folk som ikke vet hvem jeg er, føles det som at de ser på meg og tenker hun har kreft. Hun dør snart. Stakkars jente. De vet det ikke engang. Jeg har parykk. I skrivende øyeblikk ser jeg utrolig nok frisk ut. Allikevel føles det ut som at alle ser gjennom meg, og vet at jeg har kreft. Jeg tenker hele tiden at jeg er jenta med kreft. Kreften er mitt ansikt. Eller, jeg kan si det på en annen måte. Kreften har fått et ansikt. Meg. Jeg føler at jeg er kreften selv. Jeg skulle ønske jeg fortsatt var den personen uten kreft. Frisk og rask. Jeg skal ikke komme med noe klisjé her, og si at "jeg var jo sunnheten selv". Det er bare bullshit. Men jeg kan si at jeg savner hverdagen som var før kreften kom. Jeg var frisk. Meg selv. Ikke ansiktet til kreften. Jeg føler meg akkurat slik som det Jens Stoltenberg sa om 22. juli; det er som en knyttneve. Ofrene har fått sitt første ansikt. Bare at hos meg er det jeg som er blitt kreftens ansikt.   ---

Husk, dette er et gjesteinnlegg. Rørende. Det er alt jeg har å si. Om du har et gjesteinnlegg du vil jeg skal publisere - send det på mail til moonaeei@hotmail.com